Kjærlighetens indre

Det var når hjertet mitt slo jeg visste at jeg fortsatt levde. Synet av han gjorde meg ør i hele kroppen, og pulsen dunket hensynsløst mot brystet.

Det var den varmen og ømheten jeg savnet, den personligheten som kidnapper følelsene og tar de med på en magisk ferd til paradis. En plass hvor alle enger er grønne og varmen fra sola tar knekken på en. En plass hvor en kan leve uten bekymringer og kjærligheten svever som pollen rundt i lufta. En tid hvor oksygenmolekylene ikke lenger har like stor betydning.

Det er bare oss, oss som betyr noe. Det er oss som kan videreutvikle kjærligheten. Men jeg visste det allerede ved første blikk. Etter uendelig lang leting under steiner, bak trær og ved regnbuens fargerike ende sto han der. Jeg trengte ikke lete, dog anstrenge meg, han var her. Rett ved min side, iført sitt vakre ytre og dristige sinn. Bergtatt etter første stund.

Det var ikke det at jeg var kresen, nei, det var rett og slett det at mine krav gjorde det for vanskelig. Men han bestod.

Han var akkurat slik jeg ville, slik jeg drømte om, slik jeg så yndig ønsket meg. Ikke som en innpakket present, med sløyfe på, men som en livsledsager. En som kunne lede meg gjennom smerte, en som kunne holde meg i hånda når jeg var redd, en som kunne gi meg en klem når jeg var trist. En klem som virkelig betydde noe mer enn vennskap.

”Jeg elsker deg”, kunne han si. Og jeg ville si det samme tilbake, ja, til og med etter dag en. Men det gjør ikke noe om jeg må vente, for jeg kunne ventet til evig tid, ta den tiden du trenger. Den tiden du trenger til å bli varm, den tiden du trenger til å finne ut hva du egentlig vil, tiden det tar før du har gjort et valg.

Hjertet mitt vil fortsatt være der om du tar et annet valg, men det vil slutte å dunke. Slutte å leve for kjærligheten. En bit vil forsvinne, rives ut og dra en annen plass, en plass hvor det fortjener å være. Men jeg vil alltid være her, ventende, lengtende, for deg.

Så desperat var jeg etter en fyr jeg akkurat hadde hilset på... Ironic? I know...